Facebook-pause

Plutselig fikk jeg mer enn nok av Facebook. Jeg brukte alt for mye tid der inne også. Måtte inn og sjekke, rett som det var, om noen hadde lagt ut noe av interesse. Jeg fikk ikke gjort så mye annet.

Det er vel snart to måneder siden jeg tok den drastiske beslutningen om forlate Facebook. Kontoen eksisterer fortsatt, så det er fullt mulig å kontakte meg via Messenger, men jeg har slettet alle jeg kjenner, forlatt alle grupper og endret litt på navn og profilbildet.
Har du behov for, eller ønsker å komme i kontakt med meg, så kan du jo ringe eller sende e-post? Jeg er også på Instagram. 

Et liv uten Facebook er ikke like enkelt som for 10 år siden, for Facebook samarbeider med så mange andre aktører der ute på nettet, så det å slette kontoen blir ikke aktuelt.
Jeg kommer nok til å returnere til Facebook igjen når jeg føler meg klar for det.

Utekattproblemet

Jeg blir så redd når jeg får telefon fra en veterinærklinikk som har fått inn en katt registrert på meg. Det gjelder jo en katt jeg har solgt. Første gangen de ringer om en katt, så tenker jeg at katten har klart å komme seg ut ved et uhell. Andre gangen, blir jeg oppgitt over at eieren ikke kan passe på katten sin. Tredje gangen... da kommer angsten inn!

I visse områder er ikke folk vant til at katter er ute, og i hvert fall ikke rasekatter. Når de finner en katt som tydeligvis ligner på en rasekatt, så tenker de at denne katten må ha klart å komme seg ut ved et uhell. Enten tar de den med til nærmeste veterinærklinikk eller de tar den med hjem og prøver å finne ut hvor den hører hjemme derfra. Steder hvor det bor mange folk, og der mange ferdes, er det ikke like lett å informere alle om at akkurat denne katten hører til i området, og han har mulighet til å komme seg inn igjen når han vil det.

I dag ringte en veterinærklinikk og spurte om jeg savnet en katt. En av de jeg har solgt i år, hadde blitt bragt inn til dem. Det er andre gangen en veterinærklinikk ringer meg angående denne katten, og tidligere i høst, var han også på en savnet-side på Facebook. Jeg ble redd i dag. Fikk bare lyst til å dra og hente han selv. Kontakten eierne og var nok litt ufin.
Nå har jeg solgt denne katten, og dermed også solgt alle rettighetene til han, så selvfølgelig kan ikke jeg bare dra og hente han. Han er ikke min lenger. Jeg fikk en helt grei forklaring av eier av hva som hadde skjedd, og han hadde blitt funnet et par minutter etter at han hadde gått ut for å lufte seg. Er kanskje på tide å få denne katten registrert over på de nye eierne i dyre-ID før jeg får hjerteanfall ;)
På den annen side kan det jo kanskje være greit at katten er registrert på meg, for da får jeg i hvert fall melding hvis katten er påkjørt...

Nei, jeg egner meg ikke som katteoppdretter for tida. Ikke så lenge jeg ikke klarer å distansere meg fra deres skjebne. De får det jo bra. De blir jo elsket. Denne katten jeg skriver om her, har det som plommen i egget. Han har frihet til å gå ut en tur hvis han har lyst til det, og han har voksne mennesker å kose med og som passer på at han har mat og får veterinærhjelp hvis han skulle behøve det. Men jeg forstår de som nekter å selge sine kattunger til folk som vil la dem gå fritt ute.

Pippi Langstrømpe

Den 2. november begynte jeg på et nytt broderi, og jeg er fornøyd med framdriften. Med dette tempoet kan jeg kanskje bli ferdig med det i år? Lov å være optimist ;) 

Sånn skal det se ut når det blir ferdig: 

Broderiet er utgitt av Lanarté